I dag startet vi gudstjenesten med dåpen av tre små
barn. Fingervarmt vann rant i store dråper over hodene deres før det
plasket tilbake i døpefonten.
Senere skal vi samles om
nattverdsmåltidet. Vi ser brødet og vinen, vi holder det i hånda, smaker
og svelger.
I gudstjenesten vår er det mye sansene
våre får del i. Det handler ikke bare om å høre, men også om å kjenne, få
glimt av og smake på det Gud gir oss. Og vi behøver at flere sanser
tar del i forklaringen av Gud, i det å tegne bilder av det usynlige.
La oss høre prekenteksten for Kristi
forklarelsesdag. Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten
Matteus i det 17. kapittel:
Seks dager senere tok Jesus med seg
Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor
de var alene. Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans
ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og
Elia viste seg for dem og samtalte med ham.
Da tok Peter til orde og sa til Jesus:
"Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en
til deg, en til Moses og en til Elia."
Ennå mens han talte, kom en lysende sky
og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: "Dette er min Sønn, den
elskede, i ham har jeg har min glede. Hør ham!"
Da disiplene hørte det, kastet de seg
ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og
rørte ved dem og sa: "Reis dere, og frykt ikke!"
Og da de løftet blikket, så de ingen
uten Jesus alene.
På veien ned fra fjellet ga Jesus dem
dette påbudet: "Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har
stått opp fra de døde."
Slik lyder Herrens ord.
På fjellet fremstår virkeligheten
forenklet: Jorden flater seg ut like under himmelen. Menneskene er små i
det veldige. Og det finnes en overdøvende stillhet der.
På fjellet er sanseinntrykkene er
sterke, klare og inntrengende. Og det er som om det oversanselige
presser seg på, at hinnen mellom den synlige verden og den usynlige,
guddommelige virkelighet blir tynn og til tider nærmest gjennomskinnelig.
Fjellet er et tynt sted.
Vi tenker gjerne klarere på fjellet. Og
mange mennesker forteller om sine dragende "gudsopplevelser" nettopp der
oppe, og de kommer ned igjen med begreper som "naturens katedral".
Vi skjønner hva de mener. Og slike
erfaringer er langt fra særnorske; de er universelle; de er tidløse:
Fjellet er et tynt sted. Det merker vi med anorakk og termos i
Jotunheimen! Det opplever sherpaer i Himalaya.
Dette er kjent både fra litteratur og
fra religionene. Fra eldgamle tider har fjellene og de øde steder vært
møteplasser for gud og mennesker - et sted der himmelske krefter erfares.
Sinai-fjellet var et tynt sted for
Moses da han mottok de 10 bud. På de øde bergene på Patmos fikk den
aldrende apostelen Johannes sin underlige Åpenbaring.
Og fjellet blir et tynt sted for
tre unge menn som følger Jesus. De får et overtydelig innsyn i hvem Han
er: For mens de er der oppe, blir Jesus forvandlet, ansiktet skinner og
klærne lyser. Og best som det er, dukker det opp to storheter fra jødisk
historie - landsfaderen og lovgiveren Moses, og storprofeten Elia. Og de
tre snakker sammen.
Hva handler dette om? Hva er det
egentlig som skjer på Taborfjellet, en 562 meter høy topp sørvest for
Genesaretsjøen?
Det er at den tynne hinnen mellom
himmel og jord brister i noen guddommelige øyeblikk. Disiplene har nok ant
det ved flere anledninger, men nå får de også se det: Jesus fra
Nasaret hører hjemme i en større virkelighet. Hans identitet går ut over
det sansbare. Denne mannen - svett etter gåturen som dem selv - spiller en
rolle i Guds historie, minst på linje med de største, som for eksempel
Moses og Elia.
Jesus stråler av et lys hinsides
sol og stjerner. Han er jordisk og samtidig overjordisk; historisk og
tidløs; menneske og Gud. I Jesus er dette smeltet sammen.
"Herre, det er godt at vi er her,"
bryter Peter inn. Han er klar til å sementere opplevelsen. Han vil -
forståelig nok - bli der oppe, være der alt henger sammen, gir mening og
oversikt. Han vil være i forklaringen.
La oss bygge hytter, foreslår han.
Peter vil lage et slags "foreningslokale", et sted skjermet for ytre støy
og ståk, en eksklusiv klubb for himmelvendte mennesker og skinnende vakre
ikoner.
Men akkurat i opplevelsens klimaks
røskes han ut av hyttedrømmen sin. Jesus "vekker" dem og ber dem reise seg
og bli med nedover igjen. Jesus vil tydeligvis ikke høre snakk om denne
eksklusive foreningen med klubblokale på fjelltoppen. Det himmelske synet
og forklarelsen er nå over, og de tusler nedover igjen, ned til
menneskene, ned til støyen og virkelighetens verden.
Fortellingen fortsetter videre med at
følget snart møter en gutt som vrir seg i smertefulle kramper. Opplevelsen
er definitivt over.
Fortellingen fra Forklarelsens høyde er
som en vakker drøm. Og vi undrer oss - slik Peter, Jakob og Johannes
sikkert også gjorde: Har dette egentlig hendt? Eller var det bare en drøm
hos overivrige disipler - en kort livsflukt?
Jeg vet ikke. Og dét betyr ikke så mye,
fortellingen er god uansett: Den sier noe viktig om kristenlivet - om
livet som ligger foran de tre barna som ble døpt her i dag; om
konfirmantlivet, og om livet for alle døpte: Dét livet er ingen
evig opptur. Alt er slett ikke herlig, svevende og flott hele tiden. Tror
man det, får man klype seg i armen. For et kristenliv må ha fast grunn
under beina. Det må se, høre, smake og kjenne den virkelige verden, slik
den er.
Det er ikke mange mennesker forunt å få
syner og åpenbaringer av det kaliberet vi har fått høre om. Selv blant
apostlene var det bare Peter, Jakob og Johannes som var der.
I kirkehistorien finnes det jo
fortellinger om uvanlige, skjellsettende religiøse opplevelser. Men selv
de største mystikerne har det meste av sin tid vært henvist til det vi
alle er - å ha beina godt plantet på jorda; å høre Jesu ord slik vi
leser dem i Bibelen; å møte Ham i gudstjenesten; og i dåp
og nattverd.
Som kristne lever vi i verden på alle
måter. Og samtidig kan vi av og til, her i lavlandet, fornemme lysglimtene
fra noe utenfor, fra en guddommelig kraft:
- Den kan væres i naturens katedral -
som for eksempel på fjellet der sanseinntrykkene er sterke, klare og
inntrengende.
- Den kan ses i en nyfødt.
- Den kan mottas fra et vennlig
medmenneske.
- Den kan høres i ropet mot urett og
ødeleggelse.
- Og den kan som sagt sanses i kirken;
i fortellingene om Jesus Kristus; i vakker kunst og musikk; når tre
håndfuller fingervarmt vann tar imot dåpsbarna og når vi mottar brød og
vin i nattverden.
Dette er våre Taborfjell. Her er våre
tynne steder. Her presser det oversanselige seg på. Og av og til brister
den tynne hinnen mellom himmel og jord og vi får glimt av Hans lysende
ansikt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den
Hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet.
Amen.
