3. søndag etter pinse
Lukas 19, 1-10

Overraskende vennskap

Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!

I møte med ungdomsskoleelever og konfirmanter spør jeg dem av og til: ”Hva er det som er viktig for dere?” Det svaret jeg da oftest får, er: ”Venner, det å ha gode venner.” Vennskap er viktig, sikkert for flere enn tenåringer. Gode venner gjør livet verdt å leve. Det fikk Sakkeus også oppleve den dagen da Jesus kom til Jeriko. Men det ble også et møte og en dag som snudde opp ned på Sakkeus´ liv.    

Kanskje var det noen som smilte da lille Sakkeus klatret opp i treet. Kanskje var det noen som også ergret seg da de så ham. For jøden Sakkeus var toller, skatteinnkrever for den romerske okkupasjonsmakt, og de la tunge skattebyrder på jødene i landet. Det var ikke akkurat populært at en jøde gikk romernes ærend, og lille Sakkeus var attpåtil overtoller. Det hadde gjort ham til en rik, men også ensom mann. Sakkeus hadde få venner.

Plutselig stopper Jesus på sin vandring gjennom Jeriko. Han stopper ved treet der Sakkeus har klatret opp, og nå kommer overraskelsene – både for Sakkeus og folkemengden rundt dem. Overraskelse nummer én: Sakkeus hadde aldri møtt Jesus, men Jesus ser Sakkeus, kjenner navnet hans og sier: ”Sakkeus, skynd deg og kom ned!” Overraskelse nummer to: Jesus sier: ”I dag vil jeg ta inn hos deg! Jeg vil være med deg hjem!” Denne dagen får Sakkeus ikke bare et glimt av Jesus, han får møte ham ansikt til ansikt. Ja, Jesus blir med Sakkeus hjem. Jesus blir hans venn, og Sakkeus blir Jesu venn.

Da Sakkeus gikk hjemmefra og klatret opp i treet, var det med ønske om å få se Jesus. Kanskje dere også i dag har gått hjemmefra og er kommet til kirken med et ønske om å få se Jesus. Bildet av Jesus preger ikke bare det flotte glassmaleriet over alteret her i kirken. Han som stod opp av graven og lever, han er her. Han er usynlig til stede, og han ser oss. Akkurat slik som han så Sakkeus. Han ser oss, kjenner oss ved navn og sier til hver enkelt av oss: ”Kari, skynd deg og kom. I dag vil jeg bli med deg hjem! Petter, skynd deg og kom. I dag vil jeg bli med deg hjem.”

Vi kan forstå at Sakkeus blir glad når Jesus blir med ham hjem! Ryktet om Mannen fra Nasaret hadde gått foran ham, og overtolleren Sakkeus fryder seg over at endelig er det en fremstående jøde som setter sine ben i hans hus. Men slik reagerer ikke folkene rundt ham. De murrer og sier til hverandre: ”Hvordan kan Jesus være venn med denne mannen?” Kanskje har også vi av og til tenkt: Hvordan går det an å være venn med den eller den?  Men Jesus gjør ikke forskjell på folk. Like før hadde han helbredet den blinde tiggeren Bartimeus på tross av at folkemengden forsøkte å hindre tiggeren fra å komme nær Mannen fra Nasaret. Jesus ser de ensomme. Han ser hvert menneske som strever med sitt liv. Og når Jesus blir venn med noen, da begynner ting å skje. 

Sakkeus ble glad, han gledet seg over å snakke med Jesus og stelte til måltid i hjemmet sitt. Men her kommer overraskelse nummer tre: Jesu vennskap åpnet ikke bare Sakkeus´ hjerte for Jesus, det åpnet hans hjerte for menneskene rundt ham, også for dem som ikke akkurat snakket pent om ham. Nå vil Sakkeus gjøre noe for dem og for de fattige på Jerikos gater. Han sier til Jesus: ”Herre, halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige, og har jeg presset penger av noen, skal de få firedobbelt igjen.”

Det er på dette punkt i fortellingen vi får overraskelse nummer fire. Det er nå Jesus sier: ”I dag er frelse kommet til dette hus. Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.” Jesus kom inn i Sakkeus´ liv, og navnet Jesus betyr ganske enkelt ”frelse”. Sakkeus ble sett av Frelseren, Jesus hadde tiltalt ham med hans navn, og i møtet med Jesus skjer underet i Sakkeus´ liv. I møtet med Jesus og det nye vennskapet med ham, heles det som var gått i stykker for overtolleren, og han setter enkle ord på forvandlingens under i sitt eget liv: ”Halvparten av alt jeg eier, gir jeg til de fattige.”    

Vennskap med Jesus åpner mitt hjerter for de andre og for menneskene rundt meg. I Jeriko brøt Jesus isen mellom Sakkeus og alle som foraktet ham. Her på Frogner vil også Jesus skape uventede og overraskende vennskap: blant rike og fattige, blant barn og voksne av ulik hudfarge, blant unge og gamle. Det er det den kristne menighet handler om, Jesu vennskap med oss og nye vennskap mellom oss i våre nærmiljø. Et nytt fellesskap i emning også på Frogner.

I dag får vi feire dette vennskapet på dobbelt vis. Nattverden er det nye vennskapets måltid. ”Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. Dere er mine venner,” sier Jesus, og i nattverden gir han oss sitt legeme og blod, det liv han gav for oss for å gjenopprette det som gikk i stykker i våre liv. Det er samtidig en gave vi får dele med hverandre, som Jesu venner og hverandres venner, og det å dele denne gaven med hverandre stopper ikke her, det fortsetter ut i hverdagen når vi deler denne kjærligheten med andre.   

Derfor er det også en glede at vi i denne gudstjenesten skal vigsle Anne Knobloch som diakon i Frogner menighet og i vår kirke. Ordet diakon betyr ganske enkelt ”tjener”, og diakoni er tjeneste med omsorg for nestens liv og velferd, for syke og fattige, for ensomme og mennesker som strever med sine liv. Men diakonens tjeneste er ikke hennes oppgave alene. Hun synliggjør det som er vårt felles kall og oppdrag som menighet – i vårt forhold til hverandre og til våre omgivelser. Kristi kjærlighet fornyer våre liv, vi tar imot den og vi deler den. Som Jesu venner og hverandres venner. Og når vi i dag vigsler Anne Knobloch som diakon, feirer vi også vennskapets muligheter i Frogner menighet og lokalsamfunn.

”I dag vil jeg ta inn hos deg. Jeg vil bli med deg hjem,” sa Jesus til Sakkeus. Slik taler han også til oss i dag. Med sitt vennskap vil han ta bolig i våre liv her og nå. Han vil være der også i våre hjem og i våre hverdager, med sitt vennskap i våre relasjoner til våre nærmeste og våre omgivelser. Det gjelder også dåpsfamiliene som har kommet med barna til kirken i dag. Jesus vil bli med dere hjem og være nær i deres omsorg og ansvar for barna når de vokser opp, med sin kjærlighet vil han være nær i deres nærmiljø.

Nylig hørte jeg et annerledes dikt som handler om nettopp det, om kirkegang og veien ut i livet en junidag. Det ble skrevet på Oslos østkant av Wilhelm Holteberg-Hansen. Han var en mann som strevde med livet og var en merkelig dikter. I diktet ”På hellig grunn” skriver han:

Med ett tar kirkens klokker til å ringe,

de har den samme kjære, kjente klang.

Jeg står og lytter til de rene toner

som byr velkommen inn til kirkegang.

Så går jeg fattig inn ad kirkedøra,

jeg føler meg som den fortapte sønn.

Blant slitte husmødre med ro i sinnet,

jeg sitter ned og ber en stille bønn.

Og så går presten opp på prekestolen

til høystemt sang fra kirkens kor.

Jeg følger dagens tekst med hellig alvor

og ser i tankene min fromme mor.

Så lyser presten over menigheten

Guds store miskunnhet og dype fred.

Og vi går styrket ut i junidagen

hvor sola øser sine gaver ned.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd

Som var og er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.