|
Preken 5. søndag i påsketiden 10. mai 2020 - ved tidl. domprost Olav
Dag Hauge
Utskriftsvennlig versjon
Evangeliet etter Johannes, kap. 15, vers 1-8
1 Jeg
er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. 2 Hver
grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer
frukt, renser han så den skal bære mer. 3 Dere
er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. 4 Bli
i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg
selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære
frukt hvis dere ikke blir i meg. 5 Jeg
er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye
frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre.
6 Den som ikke blir i meg, blir
kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og
kastet på ilden, og de brenner. 7
Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og
dere skal få det. 8 For ved
dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
Mai er frigjøringsmåneden i Norges bevissthet. Slik som våren frigjør
naturen kommer 1 mai og 17 mai til oss med sine frigjørende ideologiske
krefter – innholdsmessig omkranser de 8 mai – og i år markerer vi 75 år
siden frigjøringen. Derfor vil denne prekenen preges av nettopp det.
Vel ligger frigjøringen langt tilbake etter hvert, men det er
nyttig å holde fast på denne markeringen for å se ut - og tilbake – og for
å innse at vår fredfylte tilværelse ikke er en selvfølge - ikke er den
rettighet den burde være - men et gode som vi har kjempet for - og vunnet.
En fred som stadig må vinnes - blant annet med å minnes!
Denne dagen for 75 år siden spaserte min far, Dagfinn Hauge, inn på
Akershus etter 4 års arbeid som fengselsprest – lange, tunge år som
sjelesørger for fangene. Og nå lar jeg dagboken hans fortelle om akkurat
denne dagen for 75 år siden:
” Den 8. mai gikk livet tilsynelatende sin vante gang på
Akershus. Vaktpostene sto på sine vanlige steder med patrontaska rundt
livet og geværet parat. De passerende måtte vise legitimasjon akkurat som
før. Offiserer gikk med raske skritt over festningsplassen, og ingen kunne
lese de tankene som gjemte seg bak de ubevegelige ansiktene. Barrikader,
spanske ryttere og skytestillinger lå der like truende og ante visst ikke
at byen jublet over fred og frihet.
Likevel er det kommet en ny tone over gamle Akershus.
Flaggstanga står der triumferende naken uten hakekorset – for første gang
siden aprildagene 1940. Hele festningen ligger badet i ekte norsk vårsol
etter fem lange, mørke år.
Men først og fremst : Fengselsporten er
åpnet.
Visst står han der enda den tyske fangevokteren med de svære nøklene. Men
en annen har makten, og han vet det. Han smiler litt brydd, når han åpner
porten, og de går ut, den ene etter den andre av dem som satt der inne i
lange, lange måneder, ja år. Men fengselsportene åpnes ikke bare for glade
fanger som skynder seg hjem. Nå slipper de ut etter hvert de tunge
hendelsene som hittil har vær gjemt bak de solide murene.
De fleste
visste jo ikke at gang på gang var fanger ført ut gjennom denne porten for
i dypeste hemmelighet å sendes av sted på den siste ferden via Viktoria
Terrasse og andre steder til Trandum.
Og bare noen få av oss visste at det gamle historiske stedet i de siste
månedene flere ganger var blitt brukt som rettersted. Her hadde endog
"norske" løftet våpen mot sine egne landsmenn. Like ovenfor fengslet var
det skjedd, på en liten åpen plass omgitt av noen ensomme trær. Bare
skjult i bakgrunnen hevet kirketårnet seg mot nattehimmelen, som om det
ville si til sine sønner der nede: Jeg er her! Enda peker jeg oppad!
Å, nei, det er ikke bare smilende fanger som kommer til syne, når
fengselsporten åpnes. Da kommer minnene.
Men det er fangene vi tenker på i dag. Vi holder på å pakke sammen tøy i
en av cellene på avdeling A, der tyskerne hadde de fangene som ble
skarpest bevoktet. Her hadde han sittet i halvannet år i ene-celle denne
fangen og halve tida med dødsdom. I nesten et år hadde vi snakket sammen
hver eneste uke. Her hadde vi lest og bedt. Hans bønn var oftest en takk
til Gud. Ja, alt det han kunne takke for, denne mannen, og det midt i den
sværeste tida da ingen av oss torde håpe på annen utgang for ham enn
døden.
Så mange minner knytter seg til disse cellene. Her hadde de
dødsdømte sittet sammen den siste natta. Her hadde de hørt de harde, kalde
ordene om at benådningsandragendet var avslått. Her hadde de sagt farvel
til sine kjære, til Norge, til selve livet.
Men her hadde de også
funnet livet, det som ingen kunne ta fra dem.
Omsider har vi fått ordnet de få klesplaggene og bøkene i
bylter, og vi går ut.
I fengselsgården treffer vi to smilende fanger til. Begge har
sittet i ene-celle med livet i hendene i henholdsvis ett og to år. Bleike
og magre er de, men hva gjør det i dag! De fikk da beholde livet, og de er
fri!
Fengselsporten åpnes. Vi står på plassen utenfor. Her sto de og
ventet, de svære, svarte lastebilene så mang en natt. Med faste steg gikk
de tapre guttene våre opp i bilene som skulle føre dem bort – til en
ukjent grav.
I dag legger vårsola et forsonende skjær over alle ting. I dag må vi være
glade. Vi har nådd det målet som de kjempet for(, de mange som ble ført av
sted i svarte lastebiler.) Hva ville de si om vi ikke gledet oss? Oppleve
denne dagen fikk de ikke. Men de pekte på veien fram så klart at ingen
skal være i tvil: På Guds ords grunn skal landet reises! Bygg Norge i
kjærlighet! Det var deres testamente. Må det alltid skrives på ny i norske
sinn!
Vi går videre. Snart ligger byen flaggsmykket og festkledd foran oss. Min
venn stanser et øyeblikk: "Se flaggene!" Det kommer som et sukk.
Så fortsetter han rolig ut i byen. Jublende barn svinger sine flagg og
synger ham i møte. Hele byen er et eneste stort smil.
Fengselspoten er åpnet. Norge er fritt.”
Så langt
fengselsprest Dagfinn Hauges dagboknotat den 8 mai 1945.
Men
nå må vi se fremover, for denne dagen vil noe mer med oss enn at vi skal
minnes – vi skal lære av det som har vært for å leve livet vårt i dag og
møte utfordringene i morgen.
Og når vi ser tilbake på krigens år i
Norge, ser vi noe mer enn Norges tapre kamp. 1 mai 2015 døde Samuel Leon
Steinmann den siste levende av de få norske jøder som kom hjem fra
dødsleirene under krigen. Han var i alle år et tidsvitne – ikke bare på
grusomhetene nazistene sto for – men også på nordmenns unnfallenhet
overfor våre jødiske landsmenn under krigen. Og ikke nok med det. Dagen
før, 7 mai på gravlunden ved Ris kirke, markerer norske reisende – eller
tatere som de også kaller seg – og romfolk, den manglende forståelse for
deres kultur det norske samfunn har møtt dem med. For dem opplevdes det
som ren forfølgelse. Og også dette folkeslaget ble sett på som
ikke-mennesker under nazistenes okkupasjon av store deler av Europa.
Disse hendelsene skal vi ta med oss i dag for å møte våre egne
fordommer med en kjærlighetens reformasjon til et samfunn der menneskeverd
fremmer likeverd.
Vi vet hva vold er og hva den gjør med
mennesker.
Og vi vet at vi ikke må venne oss til vold!
For, venner
du deg til vold, da vender du deg mot deg selv! Mot livet du lever!
Derfor markerer vi fremdeles 8. mai. Frigjøringsdagen. Ikke bare for å
se tilbake. Ikke for å tenke at verden er blitt annerledes. Men for å si
at verden dypest sett er det den er og alltid har vært – sårbar, utrygg –
og samtidig stedet der livet fødes og håpet skapes! Selv om håpet skal
prege oss, glemmer vi ikke realitetene.
Det er disse
realitetene evangeliet på 5. søndag etter påske inviterer oss til å ta på
alvor. Når Jesus i sitt bilde om vintreet og grenene minner oss på hvordan
kontakten med ham, ikke bare støtter oss i livets mange utfordringer, men
gir oss det livet i gave slik bare Gud kan gi.
Det var et av de sterkeste inntrykk Dagfinn Hauge tenkte tilbake på etter
krigen. Hvordan unge gutter så mot dødsdommen de bar på, med en tillit til
den nåde Jesus Kristus hadde vunnet for dem med sitt liv.
Nåde – er å få et gode du egentlig ikke har fortjent!
Og som krever et
offer fra den som gir!
To dager i Jesu liv understreker
offeret. To dager i sitt liv åpner han opp sitt hjerte og lar oss helt
tydelig se at han gir oss det. At Jesu hjerte er vårt.
Den første av disse dagene ser vi rett inn i et spedbarnshjeret. Og der
ser vi både underet og offeret – for dette spedbarnshjertet er Guds
hjerte! For et offer, for en gave. Tenk så vondt det må være for Gud å
tilpasse seg menneskelige mål.
Den andre av disse dagene ser vi inn i et blødende hjerte. Blødende av
svik og sår.
Det er vondt. Og det er vemodig. Men det kan samtidig være stemningsfullt
og vakkert å høre om offer – om lidelse – om vilje til å gi av seg selv
for andre, men hva hjelper det meg – så lenge det bare dreier seg om
fortid – om historie?
Nåde er noe mer enn historie! Nådemidler blir de kalt – Dåpen og
nattverden og Bibelen! – Og møter du Gud der, vil du se at offeret har
liv. For slik står jeg med dåpens gave i mine hender og opplever hvordan
den enda i dag – 77 år etter, gir meg av sin skjønnhet: Guds kjærlighet
til meg brakt av Betlehemshjertet og Golgatasåret.
|