Juni 2009:

- Diakoni er kirkens utstrakte arm

Anne Knobloch har begynt i vikariatet som diakon

Med Anne Knobloch har Frogner menighet fått en diakon som har trådt sine barnesko i Finnmark, langt fra storbyens kjas og mas. Hun vokste opp i miljøet på Øytun folkehøyskole i Alta, men flyttet sørover til Langesund da foreldrene fikk nytt arbeid der. Da var hun 13 år.

- Er du fortsatt preget av Finnmark?

- Ja, det sitter djupt i meg at jeg er nordlending. Jeg har fått med meg mye av lynnet, og jeg har beholdt litt av dialekten. Og så føler jeg meg knyttet til Finnmark på den måten at jeg er veldig glad i naturen, gjestfriheten og humoren der.

- Hvordan var det å flytte sørover som 13-åring?

- Det var ikke bare enkelt i den alderen. De fleste visste lite om Nord-Norge, og svært få hadde vært der. Forbandt de noe med landsdelen, var det kanskje noen fjernsynsbilder med banning på kaia, eller at man kunne få tilskudd for å flytte dit. For meg var det nesten som å komme til et annet land. Og så skilte jeg meg jo ut med dialekten.

I dag er Anne Knobloch blitt vant til å leve i Oslo, selv om hun fortsatt kan se livet her i et perspektiv litt utenfra. Og da ser hun både fordeler og ulemper med storbyen i forhold til det hun var vant med fra oppveksten. Det kan være fint å være én blant mange, der ikke alle omkring følger med i hva en gjør. Andre ganger savner hun likevel nærheten til naboer og andre i lokalmiljøet.

- Du satset ikke på diakonutdanning med en gang?

- Nei, før jeg kom så langt, hadde jeg tatt lærerutdanning i Kristiansand og kristendom grunnfag på Menighetsfakultetet. Og så jobbet jeg 6-7 år som lærer. Deretter begynte jeg på diakonstudiet.

- Hvorfor et studium til, når du allerede hadde en utdanning til et arbeid som du likte godt?

- Jeg har alltid vært glad i kirka, jeg føler at jeg har vokst opp der, jeg har vært vant til å møte mennesker, og jeg har trivdes godt med kristent barne- og ungdomsarbeid. Så hørte jeg om diakonstudiet og ble tiltrukket av det. Det var faktisk godt å sette seg på skolebenken igjen og lære noe nytt. Jeg opplevde studiet som utrolig meningsfylt, ikke minst fordi jeg fikk språk og ord for mye som jeg hadde tenkt på og erfart tidligere. Å være diakon har mange likhetspunkter med å være lærer. Det handler om å være sammen med folk, om å lytte og å kommunisere. Men som diakon er det nok lettere å snakke om Gud enn om man har en lærerstilling i dagens skole.

- Mange forbinder diakoni med lindring av nød. Og da kan man spørre om det egentlig er behov for egne diakoner i vårt ganske avanserte velferdssamfunn?

- Jeg tror det er viktigere enn noen gang. Hvert menneske har et grunnleggende behov for å bli sett og hørt. Selv om den materielle nøden er blitt kraftig redusert i forhold til i gamle dager, gjør dagens samfunn med sin nyttetenkning og jakt på effektivitet at det ofte er vanskelig å være menneske. Diakonien skal være der for å hjelpe folk til å møte hverandre - og seg sjøl. Det er også et håp om at de skal kunne se Gud gjennom diakonien.

- Kan du si litt mer om hva du forstår med diakoni?

- Jeg har to bilder for det. Det ene er diakoni som kirkas utstrakte arm. Det som ofte formidles mest med ord i kirka, må bli konkret handling. Folk må bli møtt der de er, diakonien må være for dem som trenger det mest. Det andre bildet er korset med sin horisontale og vertikale dimensjon. Den vertikale innebærer at Gud er glad i oss. Den horisontale at vi i handling viser at vi er glade i hverandre, også slik kan Gud oppleves nærmere. Diakonien favner vidt, fra vi er nyfødte til vi dør, det er ingen aldersgrenser opp eller ned.

På spørsmål om hun hadde noe kjennskap til Frogner før hun ble ansatt, svarer hun:

- Da må jeg nevne Vigdis Ellefsrud, som døde i 2008. Hun var søskenbarn til pappa, og jeg har alltid kjent henne. Jeg visste at hun var glad i Frogner menighet. Men om jeg ikke hadde skjønt det før, gikk det for alvor opp for meg da jeg hørte alt som ble sagt om henne i bisettelsen og på minnesamværet etterpå. Den andre som har fortalt meg litt om Frogner menighet, er lillebroren min, Carl Fredrik Knobloch, som var ungdomsarbeider her i studietida. Han trivdes godt med det.

- Har du fått noen kommentarer til at du skal begynne å arbeide på det som enkelte kaller "beste vestkant"?

- Jeg kan ikke nekte for at jeg har hørt noen replikker.

- Hvordan da?

- F.eks. slik: Oi, oi, skal du jobbe blant de fine og velstående, nå da?

- Og hvordan ser du på det?

- Jeg har ikke rukket å bli godt kjent med bydelen ennå, men jeg er veldig nysgjerrig. Og så tenker jeg at her må jo mye av det som er viktig for folk, være som for folk flest. Dessuten er jeg blitt varmt mottatt.

- Er det noe spesielt du vil legge vekt på i ditt arbeid som diakon i Frogner?

- Det sier seg selv at jeg vil følge de prioriteringene som menigheten har lagt for arbeidet. Jeg ser fram til å bli kjent med eldre mennesker og bidra til å skape møteplasser, enten det er i kirkas lokaler eller på besøk. Jeg er glad i samtaler med enkeltmennesker, og det gjelder alle generasjoner. Jeg skulle også ønske at folk på eget initiativ kan ta initiativ og be om en samtale. Dessuten håper jeg å være med i gudstjenester og det som skjer i kirkerommet. Fellesskapet der er viktig for en som har en stilling som min.

Med sitt åpne vesen og sin faglige diakonkompetanse skulle Anne Knobloch, som er født i 1973, være godt rustet til utfordringene i Frogner menighet. Lærerutdanningen og mangeårig erfaring både fra skole og barne- og ungdomsarbeid gjør hennes bakgrunn enda sterkere. Og om ikke det skulle være nok: Hun er ikke bare generelt glad i sang og musikk, hun bidrar også selv både på piano og i sangkor. Vi gratulerer Sofienbergkoret med en god sangstøtte, og Frogner menighet med en velkvalifisert vikar i diakonstillingen!

Tekst og foto: Jardar Seim, 11.6.2009.